Logg inn

Logg inn med ditt passord for å redigere hjemmesiden!

Skriv inn epostadressen din (må være den som er registrert på Mekke), og trykk på "Send meg passord" for å bli tilsendt nytt passord på epost.

Hopp til innhold

noen

God nok?

30. september 2018



Tviler du noen gang på om du er god nok? Det gjør jeg. 

Selv så mye som jeg har fått til, så mange flotte folk jeg har rundt meg og uten at noen egentlig sier at jeg må bli bedre, så tviler jeg. Heldigvis ikke hele tiden, men noen ganger sniker det seg inn. 

Det som slår meg er hvordan egne tankemønster og tankespor kan snakke høyere enn omgivelsene. Til og med kan vi høre mer på eget negativt selvsnakk, enn på fagfolk.

Et eksempel (som dessverre ikke er unikt):

Her om dagen, da jeg hørte en person som sang, gikk jeg bort og sa at jeg likte det jeg hørte og synes hen hadde en god stemme.

Hva svarer så denne personen? 

"Nei, jeg har ikke en så god stemme og dessuten var det ikke så bra opptreden."

På nytt poengterer jeg at jeg hørte at det ikke var perfekt (hva er egentlig perfekt), men at jeg er sangpedagog og vet hva jeg snakker om, og at jeg likte kvaliteten i stemmen og synes det var veldig bra. Hva får jeg til svar? "Nei, men jeg er ikke så flink å synge."

For deg som har møtt meg i slike sammenhenger så humrer du kanskje nå, for mitt svar på dette kan virke ganske hardt og kontant, men setter ting kjapt i perspektiv. 

Vet du hva jeg svarer?

Paro underviser pust og sang

Jo, jeg setter opp en litt streng mine og sier noe i retning av; "Når en fagperson forteller deg at noe er bra, så sier du takk!" 

Jeg forstår at formålet med å si at man ikke er så flink kan være å utvise ydmykhet, unngå selvskryt eller ikke virke hoverende. Vi har en kulturell tendens til å dempe oss selv og føle at vi ikke skal ta for mye plass. Paradokset er at i dette ligger det også en underkjennelse av den tilbakemeldingen du fikk.

Vi kan se det igjen i applausen. For hva skjer egentlig ved en applaus?

Hvis vi ser for oss at de som applauderer sier; "dette likte jeg, takk for at du delte, jeg hadde en fin opplevelse."

Da er det utrolig fint for for alle om den som mottar applausen sier tilbake; "tusen takk for at du ga meg denne plassen, takk for at du likte det jeg delte, takk for at du setter pris på meg".

Når vi ikke tar imot applaus (eller komplimenter) kan det hende du kommuniserer; "din vurdering er ikke så viktig for meg, du kan jo ikke helt ha forstått dette som likte noe så dårlig, du vet ikke hva du snakker om." 

Å utvise takknemlighet når man selv ikke er fornøyd er en øvelse. Kanskje en vanskelig øvelse, men en viktig en. Takknemlighet flytter perspektivet fra sin egen navle og ut i verden. Det motvirker hjernens tendens til å være en alarmsentral som bare sier fra om det som er galt og ikke om det som fungerer. 

Å si takk er magisk!

Det er på ene siden en fin gest til den som gav deg "gaven" gjennom komplimentet/ tilbakemeldingen/ rosen/ kritikken. På andre siden er det en øvelse i å lytte til andres vurdering, å utvise ydmykhet og glede over at noen bryr seg nok om deg til å faktisk gi deg oppmerksomhet, og en øvelse i å flytte perspektivet fra småfeil til et større perspektiv. 

Takknemlighet gir rett og slett nytt perspektiv. 

Så neste gang noen gir deg et kompliment på noe du kanskje ikke er 100% fornøyd med, - hva sier du da?

Portrettbilde av Paro

Skrevet av Paro N. Lyngmo 



Share on FacebookShare on Twitter

Logg inn